Text | Tobias Alexander Danielssson

I hjemmets lune(fulle) sfære

Min mormor så det meste av sport. Om det var langrenn eller hopp, håndball, fotball eller mer obskure sporter som kulekjøring eller bryting, så evnet hun alltid å leve seg langt inn i spillet. Det var rop og nervøs skjæring av tenner, glede og heiabrøl foran fjernsynet. Jeg arvet sportsgleden og innlevelsesevnen, vokste opp med tippekampen hver lørdag klokken fire og så alle Vikings hjemmekamper fra ståtribunen på gamle Stavanger stadion. Jeg gråt bitre tårer da Norge tapte mot Sør-Korea i håndballfinalen i OL i 1992, pustet så tungt av nervøsitet da Viking tok imot Chelsea på hjemmebane i 2002 at fyren som satt foran meg snudde seg og imiterte pustingen min (heldigvis vant Viking), og jeg jublet av glede sammen med Fulham- tilhengerne på Craven Cottage da de slo Leeds på hjemmebane i 2019, selv om Fulham aldri har vært mitt lag og aldri kommer til å bli det.

Sport, og fotball som det i særlig grad vil handle om her, vekker de store følelsene. Fotball kan få deg til å føle langs hele spekteret på kort tid – fra sinne og desperasjon til nervøsitet og ren eufori. Aldri har jeg klemt noen så hardt som jeg klemte søsteren min da Rekdal scoret på straffe mot Brasil på St. Hansaften i 1998. Aldri er jeg sintere enn når jeg fra sofakroken forbanner dommerne som dømmer dårlig, og som helt klart er partiske. Alle som bryr seg om fotball kan kjenne seg igjen i dette. Fotball underholder og skaper fellesskap, fotball er for mange et pustehull i hverdagen – en pause fra plikter, bekymringer og rutiner. Kanskje først og fremst er fotballen et rom hvor man lar følelsene fremfor rasjonaliteten råde. Gjennom sporten kan man føle alt, glemme alt, gi seg hen.

Toppidrettsutøvernes følelser underveis i kampen er minst like sterke som dem vi tilskuere har, og det er øyeblikksbilder av deres følelsesutbrudd vi møter i en serie nye verk i Tobias Alexander Danielssons utstilling Flowers of Defeat på Buskerud Kunstsenter. I stiliserte tekstilcollager ser vi ulike idrettsutøvere i følelsesladede situasjoner – fryste øyeblikksbilder fra kampens hete: en mann sitter på kne i gresset med hendene til ansiktet. Hele kroppsspråket oser av skuffelse. I et annet bilde ser vi en fotballspiller som trøstes av en mann – treneren – som holder rundt ham. Vår fulle oppmerksomhet rettes mot hva utøveren føler der og da. I sistnevnte arbeid står det et 2-tall oppe i venstre hjørne – et hint om at øyeblikket er hentet fra en tv-skjerm. Disse følelsesladede øyeblikkene bevitnes altså fra hjemmets lune sfære.

Arbeidene som viser tv-øyeblikkene fra fotballens verden kompletteres med verk med blomstermotiver, noen landskapsbilder og et bilde av en gutt på en strand laget i samme tekstilcollageteknikk. Kanskje kan man si at dette er bilder på bilder som kunne hengt på veggen i de fleste hjem? Et fotografi fra en sommerferie, landskapsmaleri. Disse motivene forsterker forbindelsen til hjemmet som det noe mer subtilt hintes til i bildene av sportsutøverne.

En bugnende blomsterbukett i en vase, en orkidé, en forglemmegei – blomstermotivene er kunsthistorisk ladete motiver spekket med symbolikk og referanser. Danielsson er ikke redd for å bruke og spille med på det klisjépregete språket som blomstene og sporten åpner opp for. Ved første øyekast kan arbeidene hans virke enkle å tolke – det er jo så tydelig hva disse fotballspillerne føler, at blomstene er med oss i både glede og sorg, ved seier og tap. Men på samme måte som tittelen Flowers of Defeat har en tvetydighet med seg, har også disse arbeidene et langt større spekter av tolkningsmuligheter enn dem som først springer oss i øyet. Det er for eksempel noe som skurrer litt med Danielssons blomster. En skygge som både er for stor og altfor svart, den enorme orkidéen på svart bakgrunn, teknikken som skaper rom i bildet og forflater det på samme tid.

Sporten er selvfølgelig ikke bare følelser, affekt og klisjeer, og verkene til Danielsson er da heller ikke enkle illustrasjoner fra en sportselskers liv eller hjemmet som sådan. Sporten er en viktig og interessant linse å lese politiske, sosiokulturelle og globaløkonomiske spørsmål i samtiden gjennom. Forfattere som Claudia Rankine og Orit Gat skriver lysende når de bruker sporten som et prisme til å undersøke spørsmål rundt tilhørighet, rasisme, kultur og postkolonialisme, penger og makt. I Norge er det nok Dag Solstad, Jon Michelet og Karl Ove Knausgård som er mest kjent for å skrive om eksistensielle og samfunnsrelaterte spørsmål gjennom fotballen. Overraskende nok er det lengre mellom billedkunstnere som bruker sporten som forelegg for kunsten sin, og det er derfor forfriskende å møte kunsten til Danielsson. Han tør å gå dypere inn i de følelsesmessige, relasjonelle og rituelle aspektene som sporten åpner for i tilværelsen til så mange av oss, og han gjør det med både sensibilitet, brodd og humor.

Selve bildene er collager laget i tekstil, hovedsakelig i bomull og skai. Oppbygningen av bildene består av lag på lag med små formklippete stoffbiter påsydd for hånd. Samlet skaper de tilklippete og påsydde stoffbitene et stilisert, men figurativt bilde som er spent opp på en blindramme. Arbeidene kan minne om malerier (mange av Danielssons inspirasjonskilder er også nettopp malere), men det at bildene er bygget opp av tekstiler gir verkene en helt annen taktilitet og relieff-følelse som maleriet ikke innehar. Intensiteten ligger ikke i strøkene, men i stingene og i de stofflige kvalitetene. Teksturene og håndsømmen skaper både kompleksitet og intimitet i verkene som dirrer mellom det to- og tredimensjonale.

Den nennsomme oppbyggingen av arbeidene lader dem med en energi som kommer fra den investerte tiden, de mange timene med nål og tråd, kunstnerens valg for å få akkurat det rette stoffet med den riktige fargetonen og teksturen for å få frem det uttrykket han ønsker seg. Øyeblikket som skildres er så kort, mens tiden det tar å lage arbeidene er så lang. Nålen tres inn gjennom tykke skinnimitasjoner, tynn silke og skai for å feste de bittesmå delene med de større. Oppbyggingen av motivene er intrikat, og hvert bilde bærer med seg sine egne betydningsmuligheter. Når verket er ferdig, er øyeblikket de skildrer for lengst over. Blomstene har visnet og kampene, og flere med dem, er ferdigspilt.

Tilbake på banen i en av tekstilcollagene sitter en fotballspiller på kne i gresset med begge hendene ført opp til ansiktet i skuffelse. I bakgrunnen skimter vi tilskuerne som en uklar masse, satt sammen av organisk formede stoffbiter i brunt, hvitt og svart. I et annet arbeid står en spiller i rød drakt med ryggen til oss beskuere, vendt imot tilskuerne på tribunen. Danielsson har brukt flere farger på tilskuermassen denne gangen, men valget av de organiske, abstrakte formene er de samme, slik at utøveren trer inn i fokus. Kroppsholdningen til spilleren er verken jublende eller sørgende. Han står i en kontrapostpositur med den ene armen hengende ned til siden, den andre litt ut og en lett knekk i det høyre kneet, men figuren virker ikke avslappet. For meg fremstår han som usikker, ensom. Spilleren er omgitt av en stor folkemengde, lagkamerater og et enormt støtteapparat, men oppfattes likevel så alene.

For mange handler fotballen om å være del av et større fellesskap. Om det er på fotballbanene i nabolaget hvor man vokser opp, på puben eller på tribunen, så skaper sporten en mulighet til å finne tilhørighet i en gruppe. Fellesskapene går gjerne på tvers av samfunnsklasser og andre sosiale skiller. Samholdet man opplever, engasjementet sporten skaper, affektene man gjennomlever og timene man bruker foran skjermen eller på stadion spiller en viktig rolle i livet til dem det angår. Den andre siden av fotballeventyret er blant annet rasismen, volden, de usannsynlige pengesummene i omløp og korrupsjonen. En av tingene Danielssons bilder viser oss er at til tross for sportens heltedyrking er spillerne også bare mennesker. De er i sentrum, men samtidig anonymiserte og stiliserte – kanskje kan man si at de er et bilde på en idé om en helt? De representerer en inngang til en følelsesverden vi som regel bare tillater oss å slippe løs hjemme i sofaen eller blant likesinnede i visse sosiale settinger.

Speilingen av utøvernes og tilskuernes følelser er en viktig del av sportens underholdningsverdi. Det ligger mye glede i eksepsjonelle enkeltprestasjoner og godt lagspill, men for de fleste handler fotballen vel så mye om å følge laget sitt gjennom tykt og tynt, gjennom oppturer og nedturer. Hjemme i sofaen sitter kunstneren og ser på fotball og syr ut de store følelsene og andre hverdagsøyeblikk fra sine nærmeste omgivelser. Dette er håndarbeid som leder den tekstile kunstformen inn på nye veier.

Marte Danielsen Jølbo, mars 2022